Det går an å si at opprettelsen av Selskapet for Grimstad Bys Vel lå i tiden. Christianssands Byselselskab var stiftet allerede i 1830 for å avhjelpe sosial nød, og i 1843 ble virksomheten utvidet til også å gjelde byens forskjønnelse. Ravnedalen og Baneheia ble opparbeidet, og alléer plantet. I Grimstad hadde byfogd Horster i 1850-årene gått i bresjen for å få alléer langs byens innfartsveier. En lindeallé langs Rorechauséen fra byen opp til Naudenes sto ferdig i 1856. «Byens forskjønnelse» var ord byfogden ofte brukte, og som etter hvert vant gjenklang. Men etter at han hadde flyttet fra byen, var det likevel ingen som videreførte arbeidet hans.

Grimstad fikk ny kirke i 1881. Om dette var en medvirkende årsak til at forskjønnelsesarbeidet kom inn i fastere former, skal være usagt. Men innkjøp av Kirkeheia og beplantning av denne nakne heiknatten kom i alle fall til å stå på programmet til Grimstad Treplantingskomité, som ble stiftet 8. august 1881. Initiativet til denne komitéen ble tatt av kjente borgere som J. Ph. Crawfurd, H. Arntzen og Jacob Holst.

Det var med andre ord en privat organisasjon som tok ansvar for byens forskjønnelse. Ved århundreskiftet var det kommet alléer langs innfartsveiene, utplassert benker ved enkelte utsiktspunkter og laget et arbeidsprogram for Kirkeheia. Det var anlagt park på Fladen, Bankparken i Storgaten var opparbeidet og beplantningen langs veien ved Fiskebrygga (like ved Dampskipsbrygga) var fornyet.

En økende naturbegeistring i Norge hadde i Grimstad manifestert seg i stiftelsen av Grimstad og Omegns Turistforening i januar 1908. Initiativtageren var Grimstads største lokalpatriot gjennom alle tider, Hans Hansen Rep., som hadde vært mannen bak reisingen av Terje Vigen-støtten ved Fjære kirke i 1906. Rep. laget også en turisthåndbok for Grimstad og omegn, med hovedvekt på det vakre landskapet i innlandet. Etter hvert kom naturverdiene som sjøen og skjærgården representerte til å spille en stadig viktigere rolle for lokalbefolkning og turister.

Grimstad var på slutten av 1800-tallet og i årene like etter århundreskiftet i en omstillingsfase. Den gylne seilskutetiden var på hell, og stillstand og befolkningsnedgang preget byen. Konkursene og tvangsauksjonene var mange og pengene få. I 1913 hadde ikke Treplantingskomitéen midler til å fortsette virksomheten og ble tvunget til å nedlegge seg selv. Formannskapet må ha sett hvilket nyttig arbeid komitémedlemmene hadde utført, for det gikk ikke lang tid før bystyret hadde oppnevnt et kommunalt utvalg som blant annet skulle ta seg av det ønskede anlegget på Kirkeheia.

Medlemmer av dette utvalget var også kjente grimstadborgere, skipsreder Bernt Einersen, som etter noen år ble erstattet av fylkesgartner Ragnar Aalvik, og redaktør Knut Dyvik og kemner Karl O. Knutson.

Igjen dukker altså navnet Karl O. Knutson opp. Han hadde vært en sentral person for å få til innkjøpet og etableringen av Ibsenhuset i Østregate, et arbeid som var påbegynt allerede i 1909, og foreløpig avsluttet med en storstilt museumsåpning på byjubileumsdagen i 1916. Da Bernt Einersen trakk seg som formann for Treplantingskomitéen i 1917, ble vervet overtatt av Knutson. Han hadde da sett behovet for en institusjon med et videre virkefelt og større slagkraft enn hva Treplantingskomitéen hadde hatt.

Knutson var blitt overbevist om at byen måtte få en organisasjon som kunne samordne og lede arbeidet med «byens forskjønnelse», museumssaken og andre kulturelle oppgaver, med økonomisk støtte fra kommunen, blant annet. Han var sterkt opptatt av at «Grimstad måtte bli en vakker by og et godt sted å være for innbyggerne».

Knutsons drøm om et byselskap ble først konkretisert gjennom to avisartikler i Grimstad Adressetidende i begynnelsen av mars 1919. Artiklene hadde overskriften «Byens forskjønnelse» og var undertegnet Borgere. Men det var Knutson som var forfatteren.

I den første artikkelen hyller Knutson Grimstads skjønnhet, og han siterer dikteren John Paulsen som syntes Grimstad og ikke Molde burde vært kalt «Rosenes by». I den andre artikkelen, tirsdag 4. mars, blir Knutson mer konkret og lister opp hvilke oppgaver det er behov for at et selskap for Grimstad bys vel kan påta seg. Finansieringen blir også nøye gjennomgått.

Knutson skriver blant annet:

«For at faa større fart i forskjønnelsesarbeidet og for at faa den nødvendige kontante indtægtskilde bør der søkes dannet et «Selskap til Grimstad Bys Vel» til avløsning av Træplantningskomiteen. Foruten beplantningen vil der kunne optas arbeide for bypark, vandspring, idrætsplass, stier og veier til byens utsigtspunkter, kunstnerisk utsmykning av de offentlige plasse, kirkens indre og det vordende raadhus, istandbringelse av portrætgalleri for byens fortjente mænd osv. Bymuseets bestyrelse bør maaske ogsaa henlegges under «vellet». I fællesskap med stadsingeniøren vil vellets styre kunne danne et noksaa paakrævet «skjønhedsraad». Efterat bystyret har bevilget midler til optagelse av kotekart, vil tiden snart være inde til ny byregulering. Det vil da ha stor betydning at man faar anledning til at kunde indhente uttalelser hos et vel sammensat og lokalkjent raad.

For et saadant byselskap vil der i aarene fremover melde sig mange og interessante opgaver. Vi tviler ikke om at det vil komme til at sætte sige varige merker i byens utvikling og historie. Vi skulde bare hat det for længe siden!»

Det var vidtrekkende planer og store visjoner Knutson kom med disse to marsdagene i 1919. Men det skulle gå tre år før Byselskapet ble stiftet. Og det skulle gå syv år til før selskapet tok fatt på den oppgaven som kom til å «sætte varige mærker i byens utvikling og historie», innkjøpet og forvaltningen av naturområder og skjærgårdseiendommer.

Artiklene i Adressa ble etterfulgt av en oppfordring til en del grimstadborgere om å tegne seg som medlemmer av det foreslåtte «Selskapet for Grimstad Bys vel». 26. februar 1920 møttes syv menn for å drøfte hva som måtte gjøres før Byselskapet formelt kunne stiftes. Det ble valgt en arbeidsgruppe som skulle forberede stiftelsen; tre av dem var medlemmer av Treplantingskomitéen. Karl O. Knutson ønsket nemlig å knytte det nye selskapet så tett som mulig til kommunen.

Når det gjelder det nye Byselskapets økonomi, hadde Knutson allerede i 1919 skaffet til veie en del private bidrag og fått tilsagn om penger fra Øl- og Vinsamlagets styre. Brukseier Mons Fuhr hadde vært rundhåndet og stilt i utsikt et legat på 25 000 kroner hvis pengene kunne gis skattefritt. Men formannskapet og bystyret så heller at dette anselige beløpet, samt en tilsvarende sum til alderdomsfond for Gartneriets arbeidere, ble gitt som kommunens bidrag til den planlagte Statens Havebruksskole på Dømmesmoen. Fuhr, som var formann i komiteen som arbeidet for en havebruksskole, kunne selvsagt ikke si nei til at disse pengene gikk til skole fremfor byselskap.

Men foreløpig skrives det bare våren 1920. Arbeidsutvalget hadde 20. mars et av sine forberedende møter. Der ble det etablert et interimsstyre for et byselskap med Karl O. Knutson som formann, kasserer og sekretær. Det ble også vedtatt å innhente anbud på trykking av en brosjyre med henblikk på medlemstegning. Brosjyren, trykket i 1000 eksemplarer, ble medlemsskrift nr. 1 og altså utgitt nesten to år før Byselskapet formelt ble stiftet!

Ved utgangen av 1921 hadde det tegnet seg 110 medlemmer, og 8. februar 1922 hadde interimsstyret sitt siste møte. Så, i Bytingsalen kl. 20 onsdag 15. februar 1922 kunne kemner Knutson ønske 11 medlemmer velkommen til det konstituerende møtet i Selskapet for Grimstad Bys Vel.

De fremmøtte var Karl O. Knutson, Gustav Michaelsen, P.B. Einersen, Theodor Schive, Alfred Andersson, Ola Lunde, Albert Andersen, Gerhard Smith Petersen, Halfdan Gundersen, Th. O. Tønnevold og Knut Dyvik.

Kemner Knutson ble valgt til formann i det nystiftede selskapet. De øvrige i styret ble brukseier M. Fuhr, bankdirektør D. Gundersen, fylkesgartner R. Aalvik, skipsreder I.C. Jørgensen, grosserer L. Gundersen, skipsreder O. Tønnevold, kjøpmann H.P. Hansen og lærer og redaktør K. Dyvik. Varamedlemmer ble J. Bang, O. Ugland og H. Gundersen.

Det er grunn til å merke seg at de som møtte frem på Bytingsalen denne vinterkvelden i februar 1922, og de som ble valgt til det første styret, var mennesker som tilhørte byens bedrestilte – og at det kun var én kvinne blant dem, nemlig I.C. Jørgensen.

 –At kvinner, håndverkere, sjømenn og arbeidere var dårlig representert i medlemsmassen i en forening som skulle virke til hele befolkningens beste, kan betraktes som en svakhet, skriver Reidar Marmøy i boken «Grimstad – byen med skjærgården», Byselskapets jubileumsbok fra 1997. Men han legger til at dette hadde å gjøre med et tidsfenomen:

–Arbeidet ble ledet av dyktige og fremsynte mennesker, en del av dem var forholdsvis politisk radikale. Men de var alle typiske barn av sin tid når det gjaldt spørsmål som likestilling mellom kjønnene og evne til å se bort fra sosial klasseskiller.

Et annet moment som kan trekkes frem fra stiftelsen, er at formålsparagrafen ikke hadde et eneste ord om å sikre friområder og arealer i skjærgården. Lovene fulgte opp Knutsons intensjoner, og målsettingen ble i § 1 formulert slik:

«Selskapets formål er utelukkende kulturelt. Hovedarbeidet legges på byens forskjønnelse ved anlegg og vedlikehold av parker, beplantning og annen – om mulig kunstnerisk – utsmykning av offentlige plasser, gater, utsiktspunkter og lignende. Likeså forskjønnelse og utsmykning av byens offentlige bygninger, istandbringelse av et portrettgalleri for byens fortjente menn, støtte til fortsatt utvidelse av Bymuseets og Ibsenhusets samlinger, utgivelse av lokalhistoriske skrifter og – om mulig – et årlig utkommende Grimstadhefte, som tilstilles selskapets medlemmer.»

Formålsparagrafen kunne med andre ord forstås slik at Byselskapet skulle videreføre Treplantingskomiteens arbeid (som imidlertid ikke ble nedlagt, men som fortsatte som en «underkomité» i Byselskapet) og ta vare på byens kulturelle arvegods, ikke minst gjennom bymuseum og Ibsenhus.

Karl O. Knutson hadde et mylder av planer for Selskapet for Grimstad Bys Vel, gravkapell, ny museumsbygning, rådhus og bypark blant mye annet. Men det gikk tregt de første årene. Knutsons helse var skrantende, og økonomien ga ikke særlig spillerom.

De første bevilgningene fra Byselskapet til byens forskjønnelse var gått til benker på steder med utsikt over byen og havnen. Våren 1925 kunne skifteretten meddele at kjøpmann og skipsreder O.R. Føreid hadde testamentert 50.000 kroner til Byselskapet, et beløp som senere kom godt med til eiendomskjøp. Føreid hadde vært Byselskapets medlem nr. 1 (innmeldt i 1919!).

Mons Fuhr hadde høsten 1925 gitt et legat på 6.500 kroner til selskapet, så den økonomiske situasjonen så nå langt lysere ut. Allerede på generalforsamlingen i 1926 ble det vedtatt å garantere for et mulig underskudd ved utgivelsen av Grimstad Bys Historie, som det hadde vært arbeidet med i mange år, og som ble utgitt i 1927.

Opparbeidelse av en bypark, mer omfattende enn Kirkeheia, hadde lenge vært en drøm for kemner Knutson. I 1928 og 1929 var dette prosjektet en stor sak i Byselskapet. Det ble vurdert flere stedsalternativer, og man endte opp med området ved Bangs murgård (dagens kulturskole, tidligere STF), mellom Lillesandsveien og Markveien. Problemet var bare at deler av denne eiendommen tilhørte formann Knutson – og at han under saksforberedelsene hadde blandet kortene.

Våren 1929 oppsto det en strid mellom Knutson og nestformann Mons Fuhr. Den gjaldt et pengebeløp fra Fuhr som formannen bestemt mente burde tilfalle Byselskapet, men som Fuhr selvfølgelig ønsket rådigheten over selv. Fuhr var dessuten motstander av å legge en bypark ved Murgården.

Kontroversen mellom Knutson og Fuhr er omtalt i Marmøys bok og kan studeres i detalj der. Den løste seg heldigvis i minnelighet. Gaven fra Fuhr ble en realitet tross uenigheten, og generalforsamlingen samme år ble i stedet en milepæl i Byselskapets – og byens – historie.

Det var sannsynligvis høyesterettsadvokat Carl M. Tanne i Kristiania som først lanserte tanken om å sikre «udsigtssteder i omegnen». Tanne, ekte grimstadgutt med middelskoleeksamen fra Dahlske i 1882, da med etternavnet Haagensen, var særlig opptatt av at det skulle bli naturparker i Vardåsen og på Binabben.

Men det var Mons Fuhr som la frem saken i Byselskapets styre. På et møte 4. april 1929 antydet han at han kunne overlate Vardåsen til Byselskapet, men at det også hadde meldt seg muligheter for å kjøpe noen skjærgårdseiendommer, Ytre Maløya og Store Hampholmen. Fuhr åpnet på styremøtet for at midlene fra hans legat kunne anvendes til kjøp av «øer og holmer i vår nærmeste skjærgård».

Det var altså Fuhr som først kom med dette fremtidsrettede forslaget i Byselskapet. Formann Knutson fulgte opp og fremmet idéen «med stor kraft» på generalforsamlingen et par uker senere. Marmøy skriver at det var vingefang over begrunnelsen hans. Knutson begynte innlegget sitt slik:

«Grimstads vakre skjærgård oppkjøpes etter hvert av fremmede landliggere og andre privatfolk, så byens befolkning blir avskåret fra den frie adkomst til disse i sommertiden så meget benyttede utfartssteder».

Generalforsamlingen sluttet enstemmig opp om Knutsons forslag, og det ble oppnevnt et utvalg til å arbeide med kjøp av skjærgårdseiendommer, et utvalg som kan kalles den første skjærgårdskomiteén i Byselskapet. Medlemmer der ble brukseier Mons Fuhr, skolebestyrer Hans Terland og utskiftningsformann Lars Gundersen.

Fuhrs og Tannes tanker var i tiden, men Byselskapet bestemte seg for å sette dem ut i livet – og var tidlig ute! Dermed kom det ny dynamikk inn i selskapets arbeid.

Etter generalforsamlingen i 1929 ble Byselskapet enda mer synlig og viktig for byens borgere, flere tegnet seg da også som medlem. Nå snakket folk om muligheten for friluftsområder på Binabben og tomtekjøp på Marivold og i skjærgården. Frem til da hadde det vært mye prat om irriterende skilt der det sto «Adgang forbudt» og «Fredløs».

Den første overdragelsen av en skjærgårdseiendom kom som en overraskelse. I august 1929 skjenket direktør Kristen Helmer deler av Indre Maløya til Byselskapet samt 3000 kroner. Mons Fuhrs gavefond var kommet opp i 8000 kroner, og Byselskapet hadde derfor fått større handlefrihet. 13. september 1929 kjøpte Byselskapet en del av Marivold av Ole Mindrebø, som 22. oktober samme høst også solgte Store Hampholmen. De to eiendommene kostet samlet 6.500 kroner. Allerede i november fikk Byselskapet kjøpe lensmann Edvard Underhaugs part av Ytre Maløya, med de tilhørende holmene Ytre og Indre Leiholmen, Teistholmen og Svertingene.

Karl O. Knutson døde 8. september 1929, altså bare fem dager før Byselskapets første eiendomshandel. Med Knutsons død var en epoke over, ikke bare for Byselskapet, men også for byen. Selv om det var de som hadde hatt innvendinger mot Knutsons vesen og arbeidsmåte, er det hevet over tvil at hans innsats og arbeid for byens ve og vel utgjør et viktig kapittel av Grimstads historie. «Karl O. Knutson var på mange måter et menneske av stort format», er lokalhistoriker Reidar Marmøys karakteristikk av ham.

I tiåret som fulgte etter Knutsons død, ble det mange eiendomskjøp. Mons Fuhr hadde overtatt formannsvervet, mens skolebestyrer Hans Terland var nestformann. Terland hadde ansvaret for saksforberedelsene i disse sakene, mens Fuhr som oftest tok seg av forhandlingene. På den tiden var det dessuten innmeldt et nytt medlem i Byselskapet, bankbokholder Gunnar Edvard Gundersen. Han skulle bli en sentral skikkelse i Byselskapets virksomhet i nesten 34 år.

Byselskapet hadde sikret seg Vardeheia høsten 1932, og forpostfektningene til kjøp av Binabben med Eden, det flate området på nordsiden, hadde allerede pågått en stund. Dette arbeidet gikk tregt og var kommet inn i en bakevje. G.E. Gundersen forsto hva som måtte til for å løse problemene. Det ble dannet en Naturpark- og idrettsplasskomité, med Gundersen som formann, og senhøsten 1933 kunne Byselskapet avslutte handelen om Binabben med eierne, F.G. Voss’ arvinger. Eden ble overført til Jerv og GTIF og opparbeidet til idrettsplass, som ble tatt i bruk i 1939.

Oppkjøpene av skjærgårdseiendommer fortsatte som nevnt på 1930-tallet, og det kom dessuten en verdifull arv. Sommeren 1938 ble de fleste gjenværende delene av Ytre Maløya, Lille Hampholmen og Skytegluggholmen med i eiendomsporteføljen, og høsten etter ytterligere to naturperler, Grooseneset og 200 mål av Ole Mindrebøs eiendom på Marivold, der Osterskilen var inkludert. I 1936 hadde Byselskapet arvet Kristen Helmers eiendom Vestheim på Indre Maløya og eiendommen Storgaten 33, det såkalte Helmers hus. Villaen på Indre Maløya ble solgt for å skaffe midler til ytterlige skjærgårdsinnkjøp. Eiendommen i Storgaten, som på 1950-tallet var et av alternativene for et rådhus, ble avhendet i 1962.

I 1950- og 60-årene ble det også gjort mange kjøp: Halve Herøya ble sikret vinteren 1955 (resten ble kjøpt senere). I 1955 ble også Rossekniben og Lille Rosseviga på Marivold og Østre Fladholmen Byselskapets eiendom. Iverskjær ble kjøpt i 1956, Vierholmen (Fantholmen) i 1960, Vestre Fladholmen i 1967 og området rundt Nesgård på østsiden av Indre Maløya i 1967-68.

Alle eiendomsinnkjøpene hadde selvfølgelig en viktig økonomisk side. Selv om Byselskapet var ganske velbeslått, skulle det mye penger til for å investere og dekke de årlige driftsutgiftene. Salg av attraktive tomter for å skaffe kapital kom da også raskt på sakskartet. Styret drøftet allerede i 1934 Mons Fuhrs forslag om å selge tomter på utsiden av Ytre Maløya og på Marivold, den delen som vender mot Breivikfjorden. Dette vakte naturlig nok en del motforestillinger. For Byselskapet måtte allmennhetens interesser ha førsteprioritet. Men det var gode argumenter for begge syn, og det er verd å merke seg at ingen medlemmer gikk imot selskapets rett til å selge ut enkelte tomter.

Det er sikkert i lys av disse tankene fra 1934 vi kan se salget av et par boligtomter i Varden og 10 festetomter på Marivold. I årsberetningen for 1943, gjengitt i medlemsskriftet som kom ut i 1945, står det kort: «På Marivold er bortfestet en flerhet av hyttetomter for et tidsrom på 50 år. Tomtene er beliggende langs Breivikfjorden fra Sundet og utover. Det er festernes mening å bygge sommerhuser så snart forholdene tillater det.»

Byselskapets aktivitet var liten og møtene få under krigen. Men om det ikke ble videre diskusjon om de nevnte tomtesalgene, ble det til gjengjeld rabalder da det i 1953 ble spørsmål fra kommunen om å selge hustomter i Binabben. Striden er blitt kalt «Slaget om Binabben» og var på sitt mest intense i månedene før Byselskapets generalforsamling i april 1957, der det var over 55 fremmøtte. Saken må være en av de mest kontroversielle i Byselskapets historie, og Reidar Marmøy går grundig gjennom de ulike synspunktene i «Grimstad – byen med skjærgården».

Generalforsamlingen i 1957 vedtok med klart flertall ikke å selge til kommunen, som nå ønsket 26 tomter og veitrasé fra Arendalsveien til Hasseldalen. Etter en tid ble det avhendet et mer begrenset antall tomter fra Hasseldalen opp mot Lille Binabben, i tråd med et vedtak på generalforsamlingen i 1953. De første husene kom opp i 1959.

Alle de innkjøpte eiendommene hadde ført til et økende ansvar for rydding og vedlikehold. Den første skjærgårdskomiteen som var blitt oppnevnt på generalforsamlingen i 1929, var et ad hoc-utvalg som skulle ta seg av kjøp av eiendommer. Den fungerte frem til 1938 da det ble oppnevnt en ny komite med G.E. Gundersen som formann. Denne nye Skjærgårdskomiteen fikk fortsatt ansvaret for kjøp og salg, men skulle også utføre mye av det praktiske arbeidet på eiendommene, for eksempel rydde, lage i stand badeplasser og sette opp og vedlikeholde brygger.

Mons Fuhr hadde overtatt som formann etter Karl O. Knutsons død i 1929. I 1938 var han også blitt Grimstads ordfører. Da krigen kom i 1940, aksepterte han den tyske okkupasjonen og ble sittende i ordførervervet. Det sa seg selv at han ikke kunne fortsette som leder av Byselskapet etter frigjøringen, og hans etterfølger ble G.E. Gundersen.

GEG var av den gamle garde. Han hadde vært med i Byselskapet siden like etter kemner Knutsons død. Det kan derfor ses på som et generasjonsskifte og et vendepunkt i Byselskapets historie da Johan Fredrik Lehland overtok som leder etter Gundersens bortgang 2. juledag i 1964. Mange av medlemmene følte nå at «den gamle tid var omme».

G.E. Gundersen hadde et par uker før sin død mottatt Kongens fortjenstmedalje i gull, blant annet for sitt lange engasjement for byen og Byselskapet. I Bjarne Bergs Grimstad-historie fra 1971 heter det om ham:

 «I sine år som Byselskapets leder tilførte han selskapet store verdier. Med sin aktive kjærlighet til hjembyen, både i fortid og fremtid, og sin velfunderte handlekraft ga han institusjonen økt anseelse. Særlig ofret han skjærgården stor oppmerksomhet og forsto bedre enn de fleste hva den uberørte natur vil bety for det moderne menneske».

I Lehlands formannsperiode var det særlig én sak som det ble brukt tid og krefter på: Hva skulle skje med Osterskilen og Marivold? Fra slutten av 40-tallet var det sommerstid vokst frem en campingplass på jordet i Osterskilen, med en lun badeplass nedenfor. Der hadde Grimstad Svømmeklubb i august 1947 åpnet sitt nye svømmeanlegg. Flere og flere, også tilreisende turister, fant sitt sommerparadis på Marivold, og krav og forventninger om en campingplass med den nødvendige standard kom som en naturlig følge. Byens folk måtte selvfølgelig også ha alle muligheter til å benytte Marivold og Osterskilen som rekreasjonsområde. Det var  kommet et par leserinnlegg i Adressa om at turistinvasjonen var blitt for stor, og at «østlendinger og rogalendinger kunne feriere hjemme hos seg selv».

Da Byselskapet holdt sin generalforsamling i 1967, var det inngått en avtale med Magnus Kristiansen om leie av et avgrenset område til drift av en moderne campingplass.

20 år senere oppsto det sterk uenighet om Marivolds fremtid og fornyelse av leieavtalen med Magnus Kristiansens sønn Johannes. Det viktigste poenget for Byselskapets styre var spørsmålet om innløsningsplikt og selskapets fremtidige råderett over campingplass-området. Det ble mobilisert kraftig foran årsmøtet i 1986, 89 personer møtte frem i kommunestyresalen på rådhuset. Noen av dem ønsket å velge inn styremedlemmer som støttet Johannes Kristiansens planer, men valgkomiteens forslag til styre fikk flertall. Generalforsamlingen forløp uten videre dramatikk, og Else Dalen overtok ledervervet etter Carsten S. Due.

Spørsmålet om campingplassen, utleien og råderetten ble etter hvert avklart: Byselskapet fikk en gunstig leieavtale med KNA, som overtok driften av Marivold Camping i 1987. Arnfinn Gaard ble leietager fra 2000. I de siste årene har utleien av campingplassen igjen blitt en diskusjon mellom leietager og utleier. I februar 2022 var partene ennå ikke kommet til enighet om fornyelse av avtalen. Hvorfor skal ikke spekuleres i her, men hele Marivold og området rundt Osterskilen og Rønnes er blitt et attraktivt turområde det gjelder å ta vare på. Som et eksempel: En solfylt januarsøndag i Byselskapets jubileumsår var det over hundre parkerte biler og mange hundre små og store turglade mennesker i Marivold-området.

En annen eiendom som i årenes løp har vært hyppig på dagsordenen, er Grooseneset. Det har vært forslag om utleie, salg av deler av eiendommen, kolonihaveanlegg og makeskifte med et område på Haaø. Grimstad Seilforening, som i noen år hadde benyttet Groos (Jaktefjellodden) som utgangspunkt for sine seilaser, åpnet i 1984 et seilsenter på eiendommen, et senter foreningen få år senere ønsket å bygge ut. I dag har GSF klubbhus og et lager for mindre seilbåter og utstyr til regattaer nede ved stranden. Foreningen inngikk nylig en ny langsiktig leieavtale med Byselskapet på 40 år. Bryggeanlegget til GSF er tilgjengelig for alle og brukes av badende sommer som vinter. Den gamle bebyggelsen like ved broen over Groosebekken, kalt Gittas hus, er leid ut til en gruppe som har pusset opp og leier det ut til sommerferieopphold.

Selskapet for Grimstad Bys Vel forbindes først og fremst med skjærgården og det fremtidsrettede kjøpet av øyer og holmer. I 1973 kom Staten etter. Miljøverndepartementet og statsråd Olav Gjærevoll tok da initiativ til å etablere en skjærgårdspark mellom Tvedestrand og Lillesand, og Byselskapets virksomhet skulle bli brukt som mønster. Tanken om en skjærgårdspark vakte skepsis hos en del grunneiere, men Byselskapets styre gikk raskt inn for å få til gode samarbeidsløsninger. Så selv om Byselskapets områder formelt sett ikke er blitt overtatt av Skjærgårdsparken, har samarbeidet som er utviklet siden etableringen i 1977, fungert til beste for begge parter.

Skjærgården og naturperlene på Groos, i Binabben og på Vardeheia har i årenes løp krevd en stor dugnadsinnsats fra Byselskapets medlemmer (og organisasjoner som har gitt enn hjelpende hånd). På generalforsamlingen i 1964 ble det tatt et initiativ til at selskapet aktivt skulle gå inn for å sikre friområder og utfartssteder også i innlandet, og det ble oppnevnt en innlandskomité med Hallstein Holte som formann. Han hadde tidligere fått opparbeidet en slalåmbakke i Fjæreheia og en mindre en i Binabben. Ifølge Marmøy viste det seg at «komiteen fikk vanskeligheter med å samle seg om arbeidsoppgaver som kunne ligge vel til rette ut fra Byselskapets formålsparagraf». Allmennhetens rett til ferdsel i utmark og muligheter for friluftsliv var også blitt bedre sikret gjennom lovverk. Oppkjøp av eiendom var nå blitt langt mindre aktuelt enn da det gjaldt å få bedre tilgang i skjærgården. «Innlandskomiteen kom aldri til å spille noen vesentlig rolle i selskapets arbeid», konkluderer Marmøy.

Skjønt, i Ketil Aslaksens formannstid (2000-2016) ble det innledet et samarbeid med historielagene i Fjære og Landvik om lokalhistoriske turer med Aslaksen som kunnskapsrik cicerone. Disse arrangementene fikk stor tilslutning, og denne aktiviteten var en av begrunnelsene for at Aslaksen ble tildelt Grimstad kommunes kulturpris i 2012.

Karl O. Knutsons tanke i 1922 hadde vært at Treplantingskomitéen skulle «gå inn i» eller «gå over i» Byselskapet etter stiftelsen. Det skjedde ikke. Den kommunale komitéen fortsatte sin praktiske virksomhet, de første årene i noe mindre grad enn før på grunn små kommunale tilskudd. Men etter hvert som Byselskapets økonomiske situasjon bedret seg, ble Treplantingskomiteen tilført midler. Det var ikke minst om å gjøre å få ferdig parkanlegget på Kirkeheia.

Treplantingskomiteen og Byselskapet utviklet etter hvert et samarbeidsmønster som gjorde det naturlig å se på komiteen som et «underbruk» av Byselskapet, selv om den hele tiden formelt sett var et kommunalt anliggende. Komiteen fungerte som byens parkvesen og tok seg av beplantning og grøntanlegg. Spesielt tre personer trekkes frem for sin langvarige innsats i denne komiteen, Ragnar Aalvik, Knut Dyvik og Per Tønnevold.

Treplantingskomitéen, som alltid hadde lagt frem sin årsmelding på Byselskapets generalforsamlinger, ble nedlagt i 1963 etter at det var blitt opprettet et kommunalt parkutvalg.

Ibsenhuset og Grimstad bymuseum hadde lenge et lignende forhold til Byselskapet. Museumssaken, som inkluderte utbedring eller bygging av nytt bymuseum, var en av tankene bak stiftelsen av et byselskap. Grimstad kommune hadde overtatt bygningene i Østregate (Henrik Ibsens gate) allerede ved byjubileet i 1916. At Byselskapets generalforsamling også var generalforsamling for museene, ble en ordning kommunen anså som hensiktsmessig. Men Byselskapet hadde aldri et økonomisk ansvar for museene og heller ikke noen instruksjonsmyndighet.

Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum (omdøpt til Ibsen-museet i 2006) er i dag en del av Grimstad bys museer, som inkluderer Norsk Hagebruksmuseum på Dømmesmoen og Sjøfartsmuseet i Hasseldalen. Museenes driftsoppgaver og ansatte ble 1. januar 2015 overført til Aust-Agder museum og arkiv IKS. Grimstad kommune har beholdt eierskapet til bygningene og gjenstandssamlingene.

To andre bygninger har i de senere år blitt sentrale i Byselskapets virksomhet, nemlig den gamle smia i Kirkegaten 10 og Postmannslaget på Marivold, tyskernes offisersbrakke fra annen verdenskrig. Byselskapet overtok smia i 1984, og i 2010 ble bygningen renovert slik at lokalene nå kan brukes til møter og et lite boklager.

Postmannslaget er på en måte blitt Byselskapets ansikt utad. Da det ikke lenger var aktuelt for Norsk Postmannslag å leie bygningen til feriehjem, og heller ikke la campingplassen benytte anlegget, ville  Byselskapet ha bygningen revet i 1974. Dette vedtaket ble heldigvis ikke realisert, og Postmannslaget fortsatte sommerdriften en del år til.

I 2007 var det definitivt slutt, og våren 2008 begynte ekteparet Bodil Austenå og Hans Johansen med vaffelsalg for turfolk noen timer om søndagene og på enkelte helligdager. Dette tilbudet slo umiddelbart an, og nå lokkes turgåere av vaffelduft og muligheten til å treffe kjentfolk. Postmannslaget er også blitt en god inntektskilde for selskapet. Bodil og Hans ble i 2018 tildelt Grimstad kommunes kulturpris.