Herøya har muligheter for strandliv, å ligge på svaberget og for spennende turer i skogen. En merket rundløype leder rundt på øya, eller man kan gå på oppdagelsesferd. Syd og øst på øya er det flotte utsiktspunkt.

Navnet Herøya kommer enten fra gammelnorsk «heri» = hare, eller «harr» = grå. Vi holder en knapp på «Hareøya». Den har tidligere tilhørt gårdene på Molland og ble brukt til sauebeite. I 30-åra begynte Byselskapet å kjøpe opp deler av øya, og i dag eier Selskapet for Grimstad Bys Vel hele øya. 

Vegetasjon
Gamle fotografier fra omkring 1910 viser at øya var helt snau og uten skog. Øyene var brukt til sommerbeite for sauer. Etter den tid grodde øya helt til med furuskog og kratt. Nå kan du igjen, på Herøya og på andre øyer møte beitende sauer om sommeren.  De er våre kulturlandskapsmedarbeidere og gjør en viktig jobb med å forhindre at øyer og holmer gror til med krattvegetasjon og blir uframkommelige. Nå er mesteparten av krattet beitet ned og det er mulig å gå over størstedelen av øya.

Herøya er rik på ulike planter. Det er sagt at øya er den mest spennende av Landvikøyene, og det er registrert over 200 ulike arter. Her vokser bl.a. fjellrapp, murburkne, moskusurt, prikkstarr, grisnestarr og strandkål. Kalkforekomstene i berggrunnen gir ekstra artsrike plantesamfunn.  

Kulturminner
Det er synlige minner etter tidligere tiders aktiviteter. Rester av en hustuft som er datert til yngre jernalder, år 600 – 1000 e. Kr., finner man øst for stranden. 

Rundt på øya er det ellers funnet fem røyser.  Det er flere gravrøyser fra bronsealder-jernalder. Den største ligger på øyas høyeste kolle, er ca.10m i diameter og består av rundkamp. Nord på øya, ved jernskjerpa er et gravfelt med 3 røyser. Alle røysene på øya er forstyrret av tidligere plyndring. 

Man mener fornminnene viser at det har vært betydelig fiske og fangst på Herøya, men det har neppe vært fast bosetting.

På toppen av øya var det engang et minne fra Napoleonskrigene(1800-1815). Her var det satt opp en optisk telegraf (repeterstasjon) som var i drift fra 1808- 14. Dette var en del av en kjede med stasjoner fra Svenskegrensa til Hidra. En høy mast med lemmer som kunne åpnes og lukkes og sende viktige meldinger; f.eks om fiendtlige fregatter på vei inn i området. Det er ikke i dag synlige rester, men den skal ha stått ved gravrøysa på toppen.  

Geologi og gruvedrift
Det er flere interessante geologiske forekomster her, og det ble fra siste del av 1800 til ca. 1930 drevet flere dagbrudd på øya med uttak av feltspat med utskipning mot Korsholmen. I nordenden av øya er det et par skjerp etter forsøk på å etablere en jerngruve.
 
Ser vi på bergartene rundt oss på øya kan vi tenke oss at vi befinner oss på 20-30km dyp inne i en gammel fjellkjede (Svekonorvegiske fjellkjedefolding for ca. 1090-950 millioner år siden)! Fjell, høye som Alpene er senere tæret bort av forvitring og erosjon gjennom millioner av år, inkludert mange istider. Her i dypet foregikk en storstilt mineralisering og omdanning (metamorfose) av berget, og godt og varmt var det!
  Resultatet ser vi i dag som;
–    Gamle sedimenter er blitt til båndgneis, de dominerer det meste av øya
–    Kalkutfelling i vann er omdannet til kalkspatmarmor – i tynne soner på innsiden av øya
–    Sprekker er fylt opp av glødende smeltemasse og størknet til pegmatitt, de følger stort sett lagdelingen i båndgneisene som er parallelt med kysten. 

Bergartene, deres lagdeling og sprekkestruktur er basis for dagens topografi på øya. Men det er istidene og skiftene havnivå som har vært den siste store «landskapsarkitekten».  Herøya og småøyene omkring har mange fine isskurte svaberg med skråning mot isbevegelsen, fra Nordvest. Øya er i dag ca. 24 meter på det høyeste. Etter siste istid lå hele øya under vann, da stod havet i dette området over 50m høyere enn i dag. Under landhevningen som fulgte dukket Herøya opp, først som et lite skjær for ca. 5-6000 år siden. Bølgene vasket løsmassene på øya ned i forsenkningene, her ligger de igjen som strandavsetninger av sand eller rullestein. I rullesteina kan du finne mange ulike bergarter som isen har fraktet hit fra store deler av Sør-Norge.

Kilde: Ivar Jansen, Reidar Marmøy