H. Fløystad, Grimstads siste nærbutikk

Med H. Fløistads kolonialforretning i Smith-Petersens gate er vel den siste av byens nær butikker borte.

Det skjedde etter 91 års virksomhet. Siste innehavere var Reidar og hans søster Judith Fløistad. Judith hadde stått på forretningen i 48 år, like fra hun sluttet på Dahlske Skole. Reidar var ikke fullt så lenge, da han etter skolen hadde en del annet arbeide. I de senere år ble forretningen drevet som en velassortert kolonial-, fetevare- og saltfiskforretning. Tidligere drev forretningen i tillegg en ganske stor kull-, koks- og vedforretning. Det kommer vi tilbake til senere.

Det er ikke så rent lite historie som knytter seg til forretningen H. Fløistad.

Hans Fløistad, som startet butikken i 1895, var født 1 Østre Moland 25. april 1857. Som ung gutt kom han til sjøs. Etterhvert avanserte han både til styrmann og skipper. Da han hadde seilt noen år, kjøpte han seg egen skute. Er liten tomastet skonnert. Ikke lenge deretter giftet han seg. Hans hustru ble Ragnhilde Heineche. Hun var datter til den kjente, dyktige byggmester Gottlieb Heinecke som i 1880-81 bygget Grimstad Kirke. Han bygget også Folkeskolen, samt flere andre større bygninger. Ragnhilde ble så med sinmann ut på havet I skonnerten “Juni”. Seilasen foregikk for det meste på Nordsjøen, især vinterstid. De var også av og til inne i Østersjøen og bakset i isen.
Mens de seilte, kom tiden da et barn var ventet. Lille Harry ble født. Han måtte også være med på havet. Det var ofte slik storm at han måtte surres fast, slik at han ikke skulle falle ut av køya.
På sine mange turer ble Fløistad kjent med mange hyggelige mennesker. I Skottland ble han kjent og venn med Lord Salvesen, en kjent, større forretningsmann I Leith. Foruten vanlig stykkgods, var det mye kullaster «Juni» førte.

Hjemme i Grimstad
Etter flere år i fraktfart på Nordsjøen kjøpte Hans Fløistad seg eiendom i Grimstad. Bygningene lå ved fjorden, og han bygget seg brygge så småskuter og kuttere kunne legge til.
Han åpnet 25. april 1895 kolonialforretning, eller husholdningshandel, som slik forretning kaltes på den tid. Det var selveste fødselsdagen hans. Den var vel ikke av de største til å begynne med, men vokste ganske fort. Som en vanlig landhandel antakelig, med alle slags varer til husholdningen. Forretningen ble etter hvert utvidet, lagrene bygget større, så det ble mulighet til å handle med mange andre vareslag.

Kullhandelen ble en viktig del av forretningen. Sønnen Harryvokste til, og deltok stadig mer i arbeidet. Hans Fløistad tok, også etter at forretningen var kommet igang, noen turer over til Skottland etter kull til sitt eget lager. Flere av byens folk hadde jobb med lossingen. Blant andre var det Hans Pettersen, Hagen Kareliussen (han som lignet Hamsun), og Otto Eriksen med flere. Pettersen ble fast mann hos Fløistad i mange år. Han hadde med utkjøringen avkull til kundene i byen. Han benyttet alltid bare håndkjerre (trekkvogn) til transporten. Han røkte stadig på pipen sin, både i arbeide og fritid. Det var ikke bare kullkjøring han arbeidet med. Lagrene måtte holdes i orden, og det var ellers meget arbeide med vedlagring, oppmåling, og allslags ærender.

Kullbua hos Fløistad var samlingssted for både unge og eldre. Der ble det fortalt historier. Der var diskusjon om hva som foregikk i byen, forskjellige konkurranser og veddemål.
Ingvald Eskedal var en flittiggjest i bua. Han drev på den tid med kjøring av smikull opp til Nygrenda hvor de holdt på med veiarbeide og bureising. Ingvald var en grei kar, og hjalp mange eldre mennesker, især i den vanskelige snevinteren 1954.
Ingvald var også veldig sterk. En dag i kullbua ble det spurt om noen kunne løfte en hektolitersmikull med tennene. Bare Ingvald meldte seg. Han inntok en spesiell stilling, satte tennene i mulen og løftet sekken opp og ned flere ganger. Sekken veide 85 kilo.

Fløistad var en av de første i byen som solgte bensin. Bensinen kom på 15 liters kanner. Disse ble lagret i en av trebuene. Midt inne blant bensinkannene satt ofte Pettersen og koste seg med en røyk.
En dag kom en ganske stor båt inn til Torskeholmen. En mann kom og bestilte 15 kanner. Det var en av de største ordrene han hadde fått. Tomkannene ble buntet sammen, fem i hver bunt. Når buntene med kanner ble sendt til Arendal med “Trafik” om morgenen, kom de fulle tilbakt om ettermiddagen.

Vedsalg
Det ble solgt mye ved fra forretningen. Veden kom fra Mæsel, og kostet kr. 16,- pr. lakter tilkjørt. Det var mest hunved, og den kom i full-lastede jernbanevogner. Før elektrisiteten kom, var det parafinlampenes tid. I H. Fløistads forretning og lager var der 16 parafinlamper å holde vedlike. Det var Harrys jobb, som han ikke likte.

En tid, i begynnelsen av 1930 årene, var det meget utførsel av props fra Grimstad. Båtene, både norske og utenlandske, lå ved Torskeholmen og lastet fra store stabler på land. Det kaltes også minetømmer, og ble brukt til oppstøtting i engelske gruver.

Skipshandel

Fløistad drev også skipshandel. Flere av båtene som den gang lastet ved Torskeholmen, handlet matvarer og andre ting i forretningen. Kokk, stuert og ofte skipper fra noen av båtene kom inn og bestilte varer, ofte ganske store ordrer. En nederlandsk båt hadde de særlig god forbindelse med. Når Reidar kom ombord med varene, ble han godt bevertet, og hadde det hyggelig sammen meden del av mannskapet.
Reidars foreldre mente at det burde gjøres gjengjeld, og noen av det aktuelle mannskap ble buden i selskap den kvelden. Hjemme i leiligheten hygget de seg utover i kveldstimene. Harry Fløistad var en habil fiolinist, Judith spilte piano, og Reidar trakterte fløyten.
Det var hyggelige småbyforhold fra 1930-årene, som ikke ofte finner sted i våre dager.

Daglig liv
I butikken var det travel virksomhet. Trofaste kunder handlet der år etter år. Noen hadde holdt på i 4 generasjoner. De hadde også mange kunder fra ytterkantenesom Håøy, Hesnesøy, Rønnes og mange sommerturister.

Opp gjennom årene ble det solgt mange forskjellige varer i butikken. All slags steintøy, utenlandske tøyer, parafinlamper, lampeglass, skolisser, rottefeller etc. En dag kom en av byens pedante borgere inn og skulle ha en rottefelle. Judith, som hadde lært av sin far hvordan en rottefelle skulle settes opp, skulle demonstrere dette for mannen som var helt ukyndig. Da fellen var satt opp i smekkstilling, var han svær interessert. «Hva er den til?» spurte mannen og pekte på utløseren. Øyeblikkelig smalt fella igjen over fingrene hans. Han fikk smertelig erfare at apparatet virket perfekt.

Blant vareforsendelsene kom en dag noen nydelige, høye, blå blomsterpotter. Innehaveren syntes de var så fine at de straks kom ut i vinduet. Ikke lenge etter kom fru Marie Hamsun forbi. Hun fikk se pottene, ble begeistret og sikret seg dem. Oljetøy og støvler hadde de også på lager. De gikk helst til fiskere og folk som hadde fått hyre, og skulle reise ut.

Tilbakeblikk
Fløistads brygge, hvor det stadig var stor virksomhet, har også sin egen historie.

I året 1811 gjorde en engelskfregatt strandhogg 1 Grimstad. Noen av byens borgere hadde montert en firepunds kanon på Aslag Sørensens brygge, som den den gang het.
Da fregatten satte inn Vikkilen for å flykte østover, måtte kanonmannskapene bære kanonen med hendene ut til Hasseldalen, for å kunne fortsette kampen. Hvormye skade denne kanonen gjorde på fregatten, er vanskelig å si, men den var ikke den eneste som sendte sine prosjektiler etter engelskmannen 16. mars 1811. Engelskmannen ble lurt, det var ikke utløp fra Vikkilen. Fregatten ble beskutt på utveien. Det blir neppe aktuelt å montere flere kanoner på Fløistads brygge . . .

I min barndom var det et sted mellom denne brygge og Tollboden. Folk kalte den «Almenningen». Det var en 3—4 meter bred strand som skrånet jevnt ut i fjorden. Byens vognmannsforretninger pleide å bade sine hester der for å kjøle dem på varme sommerdager.

Trange tider
I 1920—30 årene var det ofte smått med penger blant folk. Mange var fattige. Det hendte at folk som hadde gjeld i butikken kom og betalte avdrag på 75 øre eller 1 krone. Når de skulle handle la de forskjellige mynter på disken, skilte dem i grupper, så mye til kaffe, så mye til sukker o.s.v.
I tiden før krigen var det ganske gemyttlige og koselige forhold kjøpmennene imellom. De hadde mye såkalt mellemhandel. De lånte av hverandre, og skaffet når det var noe i en annen bransje. Således hadde H. Fløistad en utstrakt mellemhandel med f. eks. slakter Oluf Olsen.

Etter Hans Fløistad, som døde i 1929, overtok sønnen Harry Fløistad forretningen. Harry ble gift med Marie Myhrslo. Hennes søster drev i mange år Myhrslos fotoforretning ved Arendalsveien. Harry og Maries barn, Reidar og Judit, har drevet forretningen de senere år. Den ble avviklet 1 1986. Huset er fremdeles 1 familiens eie.

Det er skjedd mye med H. Fløistads eiendom og brygge de senere år. Lagerbygningene med kullageret er forsvunnet. En ny gate går nå rett gjennom eiendommen, og en stor utfylling utenfor bryggen er foretatt. Det gamle er forsvunnet, alt er nytt. Vi som er eldre husker det som var, og vil minnes det gamle bybildet.

Åsmund Bie Eriksen:  Grimstad – byen i mitt hjerte

Åsmund Bie Eriksen:  Grimstad – byen i mitt hjerte er en unik kåserisamling om byens historie og innbyggere fra ca. 1920 og fremover. Forfatteren har en fremragende hukommelse, og hans lune stil og friske fortellerevne gir mange kostelige og koselige glimt fra en fortid som holder på å bli glemt.

Utgitt 1990
4. opplag med ny forside i 2012